Marte sitter alene ved kjøkkenbordet, med blikket hvilende på den tomme stolen der mannen hennes alltid pleide å sitte.
Sorgen er som en kald vind som aldri gir slipp, en påminnelse om alt som ble revet bort.
Hun hører bygdesladderen i det fjerne, men ordene treffer henne ikke lenger – det eneste hun kjenner, er savnet.
Minnet om ham er i veggene, i lydene av huset, i alt hun prøver å unngå.